Kildekritikkens dag 2025

Kildekritikkens dag 2025: Hvordan kan vi bygge bro mellom videregående skole og høyere utdanning for å styrke elevers og studenters kritiske ferdigheter? Den 13. mars 2025 inviterer UiB til en fagdag viet kildekritikkens rolle i utdanningsløpet.

Arrangementet er fullbooket, men les gjerne en av arrangørenes kronikk om temaet, publisert i "På høyden" 11.03.25:

Kildekritikk i en forurenset offentlighet

Man sier gjerne at informasjon er demokratiets oksygen. Deltakere i den offentlige samtalen i demokratiske samfunn har alltid måtte tåle forurensning som halvsannheter og feilinformasjon, men i dagens miljø oppleves det som et tykt lag av smog er i ferd med å legge seg over det hele. I et slikt informasjonsmiljø er det på sin plass å markere kildekritikkens dag, noe vi akter å gjøre ved UiB for første gang i Norge, 13. mars i år!

Det er særlig på den internasjonale scenen at vi har sett at kårene for en åpen og kritisk debatt har forverret seg. Russlands hybride krigføring har fått mye av skylden for dette, og EU har avdekket over 11000 distinkte desinformasjonssaker de siste fem årene, mange av disse er sporbare til russiske trollfabrikker. De siste ukene har vi i Europa også fått oppleve tett på kroppen hvordan MAGA-bevegelsen sine representanter har åpnet en ny front i informasjonskrigen fra vest. Sist gang Trump inntok presidentsetet registrerte Washington Post 30573 falske eller misvisende påstander. Den gang la fortsatt de etiske retningslinjene til store sosiale mediaplattformene visse begrensninger på hva som kunne sies, og Trump selv ble til slutt utestengt. I dag virker de – som Meta-eier, Mark Zuckerberg – mest av alt ivrige på å utnytte de økonomiske mulighetene som ligger i å redusere innholdsmodereringen på plattformene.

Det er flere grunner til at vi fortsatt kan puste med magen og uten gassmaske her hjemme i Norge. Vi har fortsatt pålitelige redaksjonsstyrte medier, og tilliten i samfunnet er relativt høy. Samtidig er det noen tendenser som tyder på at vi ikke kan sitte stille i båten og håpe at de mørke skyene blåser vekk av seg selv.

For det første er det bekymringsverdig at norske 15-åringer skårer stadig dårligere på den internasjonale PISA-testen sine målinger av ferdigheter i kritisk lesing. Denne typen leseferdigheter er, som Kjersti Lundetre påpekte for et par år siden, en viktig forutsetning for demokratiet og særlig viktig i en tid hvor utbredelsen av sosiale medier og andre ikke-redaktørstyrte medier blir større.

Når det gjelder innholdet, er det opplagt at vi må gjøre faktasjekken selv i ikke-redaktørstyrte medier. Samtidig er mediebildet mer krevende enn tidligere, både fordi mengden feilinformasjon vokser, og fordi generativ KI har gjort det enklere å håndplukke fakta som tjener ens egen sak. Det holder altså ikke bare å kunne sjekke ut enkeltpåstander, vi må også kunne danne oss et representativt bilde av hele kunnskapsgrunnlaget i en sak. Dette krever god grunnkunnskap om verden og en evne til å søke etter pålitelige kilder. Hvordan sikrer vi oss at dagens unge får et godt nok grunnlag i skolen og høyere utdanning til å takle dette krevende informasjonsmiljøet?

For det andre er det tankevekkende at norske 9. klassinger har lavere demokratiforståelse enn tidligere. Mens statsledere når stadig nye bunnivå i offentlige opptredener, er det viktig at vi samtidig opprettholder høye forventninger til nivået på den offentlige debatten. Den siste ytringsfrihetskommisjonens rapport (2022) understreker for eksempel at åpenhet og kritisk debatt er en helt avgjørende bærebjelke i demokratiet. Dette innebærer blant annet at den offentlige debatten er så viktig å beskytte at til og med ytringsfriheten noen ganger må begrenses.

Dette er en avgjørende innsikt for å imøtegå visepresident J. D. Vance sitt retoriske angrep under sikkerhetskonferansen i München: Det finnes grenser for hva tolerante demokratier skal tåle før det undergraver sin egen eksistens og forlater sine grunnleggende verdier, som sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. Det er synd at Trump og Vance ikke deler disse verdiene med Europa, men hvordan sørger vi for at våre egne medborgere ser verdien av å kjempe for disse?

Den tredje tendensen som tyder på at vi ikke kan sitte helt stille, er måten den offentlige debatten preges av feilinformasjon og polarisering i ikke-redaksjonelle medier. Gitt at det er så mye informasjon å forholde seg til, er det nyttig med algoritmer som individuelt tilpasser anbefalinger til hva hver av oss skal bruke tiden vår på. Samtidig er det viktig at vi er kritiske til hvordan informasjonen om oss blir brukt og hvordan algoritmene utnytter våre psykologiske tilbøyeligheter til å holde på vår oppmerksomhet. I dette nye informasjonsmiljøet er ikke individuelle kritiske ferdigheter og holdninger nok, blant annet fordi mengden og hastigheten av forurensingen som spres er for stor til at de ansvarlige aktørene kan rydde opp alene. Det som kreves er reguleringer som forplikter leverandørene av digitale tjenester.

Det er derfor gledelig at norske myndigheter følger opp reguleringene på EU-nivå, senest ved å foreslå innføring av EUs forordning om digitale tjenester som blant annet gjør plattformene mer ansvarlig for spredning av ulovlig innhold. Det er likevel fortsatt uklart om denne reguleringen er tilstrekkelig, og burde vi ikke ha forventninger om at den offentlige debatten i ikke-redaksjonelle medier legges på plattformer som fremmer det beste i oss, og ikke belønner de aktørene som tjener på å spre feilinformasjon og hat? Hvordan kan vi gjøre denne nye infrastrukturen i den demokratiske offentligheten mer bærekraftig?

Vi ved Universitetsbiblioteket ved UiB inviterer til markering av kildekritikkens dag, 13. mars. Sett av dagen til å reflektere rundt disse spørsmålene med dine medborgere! Sjekk gjerne ut Tenk sine sider for elever, eller bli med på våre arrangement.

Førstebibliotekar Johannes Servan