En franskmann i Bergen i 1799

Utlendingers beskrivelser av sine reiser i Norge utgjør et verdifullt bidrag til vår kulturhistorie. Mange av dem er skarpe iakttagere som ned- tegnet opplysninger om norske forhold som våre hjemlige kilder tale lite om.

Den unge franske adelsmannen Jaques-Louis de Bougrenet de laTocnaye måtte flykte fra sitt fedreland under revolusjonen. Han la veien mot nord og foretok i årene 1798-99 en lang reise gjennom Sverige og Norge. Sine opplevelser nedtegnet han i et tobindsverk med tittel: «Promenade d’un Francais en Sùede et en Norvège», Brunsvick i 1801. Det som omhandler Norge kom i svensk oversettelse i 1814 (bildet) og i norsk i 1980.

LaTocnaye kom så langt nord som til Levanger. Derfra dro han sørover. Reisen fra Molde til Bergen tok 18 dager og var meget besværlig. «Hver dag ble jeg våt til skinnet, hver dag risikerte jeg å brekke nakken på vei opp på eller ned fra et fjell, eller å drukne i de skrekkelige fjordene som djevelen har gravet ut mellom dem».

LaTocnaye forteller at da han kom ridende inn i Bergen stimlet folk sammen for å glane på denne merkelige utlending som kom til byen landeveien og ikke sjøveien. Sagen forteller i 1824 at han skal være kommet ridende på en «Skindmær» iført en merkelig drakt med en stor pakke bøker og reisenotiser foran seg.

Etter å ha gitt et riss av byens historie, går vår galante franske adelsmann over til å beskrive selskapslivet som han finner meget merkelig. Det finnes knapt, da alt dreier seg om forretninger. Herrene møtes om aftenen i en røykfylt klubb eller kro hvor de prater over punsjbollen. Damene vier han medlidenhet. De deltar ikk i selskapslivet og blir aldri invitert ut. Når husets herre har gjester kan man se kvinnene i familien gli tause og beskjedne mellom spillebordene, servere punsj, skjære for under middagsbordet, for så å trekke seg stille tilbake.

Etter middagen må de ofte finne seg i å bli omfavnet av de opprømte gjester. Menn, som bare er vant til å omgåes menn, føler seg sjenert i deres selskap. «Ved en konsert så jeg hvorledes alle de unge herrer ble stående og prate i et slags forværelse fordi det satt et dusin ensomme og stillferdige damer langs veggene i selve salen. Det må være trist å være kvinne i Bergen.»

Vår franske iakttager undret seg derfor over at folk overhodet ble gift i Bergen, siden de to kjønn omhyggelig unngikk hverandre. Forklaringen fikk han på sine aftenlige spaserturer. Det fantes neppe det portrom hvor det ikke ble tisket og hvisket.

«Man blir kjærester, går forlovet et par-tre år før man gifter seg, og da kjøpmenn av alle nasjonaliteter liker å være sikre på resultatet før de avslutter en transaksjon, hender det ofte at seremonien ikke finner sted før bruden er på vei til å nedkomme.»

LaTocnaye er ellers forbauset over bergensernes profittbegjær. Utlendinger blir avkrevet ublue pengesummer for kost og losji. «Etter å ha hørt disse fæle historier, torde jeg nesten ikke be om et glass vann.» Men de dannede klasser oppførte seg helt annerledes og her ble han møtt med stor elskverdighet.

Det var sikkert med blandede følelser vår reisende sa farvel til «denne vakre hestesko av en havn, som man av mer enn én grunn kunnne tenke seg plassert ved Palestinakysten.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 16. mai 1987. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)