En middelaldersk pergament-codex

Et av de mest verdifulle manuskripter i Universitetsbiblioteket er en latinsk codex som har fått signaturen Ms. 28. Den inneholder en del av kirkefaderen Hieronymus’ bibelkommentarer, nemlig hans forklaring av Matteus og Markus, samt av Pauli brev til Filemon, Galaterne, Efeserne og Titus. Hieronymus, som døde år 420, er en av de store kirkelærere. Hans oversettelse til latin av det gamle testamente er den dag i dag den katolske kirkes autoriserte bibeltekst. De skrifter som står i bibliotekets manuskript har hatt særlig betydning for kirkens tolkning av det nye testamente.

Codexen er en bok på 166 pergamentblad innbundet i solid middelaldersk svinelærsbind og skrevet i to spalter med gotiske minuskler (små bokstaver). Det kan med sikkerhet konstanteres når boken ble skrevet og hvor den kommer fra. På siste blad kan en nemlig lese (her oversatt): «Da året et tusen og to hundre var omme, hadde diakonen Ulbaldus skrevet denne bok». Videre finner en følgende påskrift på første blad: «Liber sancte Marie de Cambrone». Det viser at boken har tilhørt Mariaklosteret i Cambron som ligger i Belgia i nærheten av byen Cambrai. Dette Mariaklosteret hørte inn under Cistercienserordenen, den munkeorden som i Norge grunnla Lysekloster og Nonneseter ved Bergen, Sankta Maria kloster på Hovedøya og Tautra i Trondheimsfjorden. Manuskriptet er således sprunget ut av en kultur som fikk stor betydning for Norge i middelalderen. Cisterciensermunkene ble ikke bare foregangsmenn på landbrukets område, de fremmet også åndslivet takket være sine biblioteker og scriptoria, hvor de satt og kopierte gamle og nye tekster, Bibliotekets eksemplar er imidlertid ikke kommet til Norge gjennom denne ordens norske datterklostre. Det viser en belgisk manuskriptfortegnelse fra 1641 som nevner denne codex. Den kom i 1834 til Bergens museum fra familien Lund i Farsund.

Boken har fargelagte initialer i rødt , blått og grønt. De er prydet med vakre stiliserte blad, tvinninger og andre dekorative elementer som en finner igjen i sen-romansk arkitektur. Når et nytt skrift eller et nytt kapitel begynner, er de første ordene i setningen fremhevet, så det hele danner en virkningsfull arabesk. Illustrasjonene her viser et englehode i en medaljong over bokstavet L og en dekorert Q.

Det å kopiere manuskripter var for munkene en måte å tjene Gud på, og Ulbaldus som skrev av denne codex håper å få sin belønning i det hinsidige. «Måtte Guds åsyn lyse over meg og måtte jeg følge min lærer Hieronymus» er den lønn han ber om i de siste linjene. Lenge var også arbeidet med å illustrere manuskripter betraktet som en form for bønn.

Bilder og ornamenter på middelalderens manuskripter var imidlertid kostbare. Fargene som prydet dem var ofte fremstillet ved hjelp av gull og finknuste edelsteiner. Cisterciensernes reformator Bernhard fra Clairvaux (1090-1153) reagerte derfor kraftig mot denne form for luksus. Han lyste i bann initialenes «unyttige og ørkesløse arbeid». Men som en ser her, ble han på dette område ikke adlydt, ikke en gang av sin egen hjord, noe vi i dag er glade for.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 5 mars 1955. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)