Ludvig Rosenkrantz

Den 16.oktober 1661 – skrev «Vi Friderich dend Tredje med Guds Naade Danmarckis, Norgis, Vendis och Gothis Koning, Hertug udi Slesuig, Holsten, Stormaren och Dytmerchen, Greffue udi Oldenborg och Delmenhorst» et brev til «Os Elskelig Loduig Rosenkrandts til Hatteberig, vor Mand Tiener och Forige Commisarius Nordenfields udi vort Rige Norge». Denne høytidelige, men obligatoriske begynnelse var ikke innledningen til noen helt alminnelig og hverdagslig skrivelse. Den er skrevet på pergament og måler ikke mindre enn 80 x 95 cm, bare innledningsbokstaven er et 21 cm høyt kalligrafisk mesterverk med en overdådighet av streker og forsiringer. I dag oppbevares brevet som et av de finest utførte dokumenter i Universitetsbibliotekets samlinger.

Men rent bortsett fra utstyret er brevet av interesse. Det inneholder det endelige oppgjør for det økonomiske mellomværende mellom kongen og Ludvig Rosenkrantz som under krigen 1658-1660 hadde vært krigskommissær nordenfjelds. Han hadde i denne tjeneste tatt imot skatt, avgift og toll fra alle fogderiene i Bergenhus og Trondhjems len, foruten at han hadde samlet en del klær og hadde fått tak i ammunisjon og varer da svenskene overga Trondhjem. Til gjengjeld for alle disse innkomster som beløp seg til 82181 riksdaler, hadde han lønnet offiserer og mannskaper ved de bergenhusiske og trondhjemske regimenter, betalt ryttere og dragoner og noen kompanier fotfolk fra Akershus, leiet to orlogsskip og en galiot, bekostet mat og klær for soldater, djøfolk og befalingsmenn, og endelig kjøpt ammunisjon, våpen og materialer, alt sammen til en samlet sum av 81 352 riksdaler. I brevet meddeler kongen at han har gjennomgått reknskapet for alle disse inntekter og utgifter og funnet det i orden, og han kvitterer for at restbeløpet er innbetalt i den kongelige kasse.

Dette oppdraget var et personlig tjenesteforhold mellom konge og undersått uten forbindelse med noen fast administrasjon. Ludvig Rosenkrantz hadde ingen stilling i embetsverket som gjorde at oppgaven naturlig hørte inn under hans virke. Han fikk oppdraget av kongelig nåde og o kongens tillit, og det ble overlatt til ham selv å inndrive de inntekter som var nødvendige for å løse oppgaven. Dette var administrasjonsformen i lensadelens Danmark-Norge.

Men Ludvig Rosenkrantz levde i en brytningstid. I 1660 greidde Fredrik III støttet av borgerstanden å innføre den eneveldige kongemakt som styreform, og i løpet av de følgende år bygget han opp en fast administrasjon med embetsmenn utnevnt og lønnet av kongen, og avhengig av kongen. Ludvig Rosenkrantz hørte imidlertid ikke til den del av den gamle lensadel, «maktadelen» som ble skjøvet til side ved statsomveltningen. Han beholdt den kongelige nåde, og i 1678 ble hans eiendommer som han hadde samlet under herrefården Rosendal i Kvinnherad opphøyet til baroni. Ludvig Rosenkrantz ble den første baron i den nye kongelige praktadel.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 3. april 1956. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)