Hardanger i 1293

Det eldste bevarte, originale brev på norsk språk er en liten, udatert skinnlapp fra en av de mange lokale småkongene først på 1200-tallet: den østlandske baglerkongen Filip. Det må være skrevet en gang etter 1207, da han fikk kongsnavn, og er stilet til «Mossedølene», dvs. bøndene i det nåværende Hobøl i Østfold. Som storparten av våre middelalderbrev befinner også dette seg i Riksarkivet i Oslo.

Den nest største samlingen av norske middelalderbrev (riktignok bare en brøkdel av Riksarkivets) finnes ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Vårt eldste brev er omkring 80 år yngre enn Riksarkivets eldste – men til gjengjeld er vårt et stort og staselig og på flere måter merkelig dokument. Dette brev ble gjort og gitt på Aga tirsdagen etter Trinitatis messe (nå: Trefoldighets søndag) i det 14. regjeringsåret til vår vyrdelige herre kong Eirik og hertug Håkon. Anno Domini 1293″. I året 1293 falt denne tirsdagen på 26. mai, etter vår kalender. Her kunngjør Sigurd lagmann og 3 vitner: Torolf på Jåstad, Peter på Spånheim og Jon prest, et forlik mellom bøndene på Indre og Ytre Bleie i Ullensvang. Det dreier seg for det første om gjerdehold: «Mannen på Ytre Bleie skal holde grind for Skipavik-leet fra Hallvardmesseaftan (14. mai)», og «ikke la smalen sin gå på den andres bø etter den tid». Til gjengjeld skal mannen på Indre Bleie «ikke la sine naut beite nedom Foldalsgata». Videre er der avtale om fordeling av fattigpleie eller «legd», og om at Indre Bleie skal få ha to «mølleplasser» ved elva, «og veg til dem. Men om kalvene og om brua ville de ikke avgjøre noe». Har dette forholdet vært ugreit – eller kanskje så ubetydelig at det ikke var noe å bry seg med ?

Brevet forteller en god del om gardsdrift og bygdeliv på slutten av 1200-tallet. Her er også mange opplysninger om navn og navneskikk i Hardanger på denne tid – både gardsnavn og personnavn: Ketill på Lutsand, Askell og Åsolf, Andres på Mokastad, Kolbein på Lutro, Brynjolf på Leikvin (Lekve), Aslak på Sekse og Orem på Lillurdum (Velure).

Dokumentet er utført på en spesiell, forseggjort måte, som vi av og til finner i middelalderbrev. Den øverste kanten er skåret ut i en bølgelinje, der vi ser spor av noen store bokstaver: CIROGRAFA – et gresk ord som rett og slett betyr «hand-skrift». Brevet har vært utført i to nøyaktig likelydende eksemplarer på et og samme pergamentblad – og dernest er de to skåret fra hverandre langs denne bølgelinjen. Det ville da kunne tjene som dokumentasjon eller «jartegn» (Som det kalles på gammelnorsk) for at brevet er «ekte», når de to delene passer nøyaktig sammen. I dette tilfellet må vi tenke oss at de to partene i forliket fikk hver sin del av brevet.

Da dette diplomet kom inn til Bergens Museum omkring 1825, hadde det vært på vandring i mer enn 500 år. Et par små notiser viser noe av den vegen det har vandret. På baksiden av det leser vi: «Jeg vilde have dette brev Johannes Larsen Berge på Brathabøe i Jondall – om I kan undvære det». Så har vi et notat i vår manuskriptsamling som forteller at brevet er «fundet paa en Gaard i Korsdalen i Strandebarm (dvs. Jondal) af herr Lieutenant Undahl».

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 3. januar 1981. Da med tittel; Hardanger i 1293.)