Arne Dybfests bøker

Aksel Sandemose forteller i Rejsen til Kjørkelvik» at han i sin ungdom saumfor antikvariatene i København for å få tak i Arne Dybfests bøker. Han fikk dem da også til slutt, men prisen var stiv. «Bøkene var små og fillete, de lyste av forglemt geni». Mange år seinere – etter siste krig – oppdaget Sandemose at forlaget satt inne med et restopplag som ble solgt for dagpris fra 1890-årene. I dag er dette restopplaget forlengst gått ut, og Dybfests bøker er relativt sjeldne i antikvariatene.

Arne Dybfests produksjon er ikke stor, bare tre små bøker som ble utgitt i årene 1890-93. Han ble da heller ingen gammel mann. Bare 23 år gammel tok han sitt eget liv. Nervene var i ulage – han ventet på å bli stilt for retten, anklaget for ikke å ha forhindret vennens død.

Dybfest må ha vært underlig bråmoden, og hans «udviklingsvei har været en ikke almindelig» – for å sitere Garborg. Han var sønn av en jektskipper i Trondheim og måtte tidlig klare seg selv. En tid arbeidet han som journalist i Amerika, og han kom her i kontakt med anarkistiske bevegelser. Henrettelsen av de fire Chicago-anarkistene i 1887 gjorde voldsomt inntrykk på ham. Seinere oppholdt han seg en tid i Paris, der han bl.a. møtte fyrst Krapotkin. Fra Paris sendte han korrespondanser til «Dagbladet» og disse utgjør en del av debutboken «Blant Anarkister». Det er tydelig at Dybfest selv på denne tid var oppglødd revolusjonær: «Men flere og flere flokkes under den røde fane, og uafladelig , uden ophør, brydes der vej for en revolution, som skal frelse vor tid og hele dens brøst.»

De to andre bøkene som Dybfest ga ut er av et helt annet slag. Her proklamerer han ingen samfunnsomveltning, men dikter over erotiske motiv. En svensk kritiker skrev at Dybfest fremsto her som «den norska litteraturens mest utpräglade dekadent, dess enda svurne förkunnare av köttets evangelium – det och intet annat.» Hans hovedpersoner står utenfor fellesskapet, de er nervøse og irritable individualister med sterkt svingende følelsesliv.

Romanen «Ira» skildrer forholdet mellom en ung mann og en enøyet halvgammel og sterkt sanselig kvinne. Mannen frir seg ut av dette forholdet, som truer med å ødelegge ham, gjennom forholdet til en ung kvinne. Novellen «En Ensom» i Dybfests siste bok («To Noveller») minner om «Ira». Atter skildrer han en halvgammel erotoman kvinne, periodevis sinnsyk. Harmens , den mannlige hovedpersonen, ser henne som «en umaadelig Hetære, en Himmelens Hourie med evigt Begjær. «Hun maktstjeler ham fullstendig og seirer over ham. Dybfests lyriske prosa, som ofte kan virke affektert, har i denne novellen en besettende intensitet. Av det sosiale evangelium fra debutboken er her imidlertid lite tilbake. Harmens, en tidligere revolusjonær, tenker med avsky på «Proletariatets flade Drømme om en Lykkens Fremtidsland.»

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 16. desember 1967 . Da i serien; Godbiter fra samlingene.)