Filosofi og psykologi i godt kompaniskap

Hvorfor valgte du å studere filosofi?

Jeg valgte å studere filosofi fordi jeg var interessert i hvordan man har tenkt om «de store spørsmålene». Som fersk student hadde jeg nok et håp om at man hadde løst noen av dem også, men noe av det filosofistudiet etter hvert lærte meg var at vi ikke nødvendigvis har kommet noe nærmere sannheten i dag enn under Platon og Aristoteles sin levetid. Jeg startet min filosofiske løpebane i den analytiske leiren der spørsmål om skeptisisme og determinisme kontra fri vilje opptok meg, men etter hvert ble jeg mer orientert mot kontinentalfilosofi og poststrukturalisme, da jeg opplevde at man her i større grad trakk inn erfaringene av samtiden. Hovedoppgaven min hadde tittelen Overskridelsens problem. En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrillard og Virilio. Som tittelen antyder hadde jeg store problemer med å velge meg en filosof, så jeg endte opp med å skrive om fem ved å forfølge en idéhistorisk linje fra 1800-tallet fram til i dag.

Har du annen utdannelse enn filosofi også?

Jeg er også utdannet psykolog. Underveis i profesjonsstudiet i psykologi var jeg misfornøyd med at man tok for lett på en del vitenskapsfilosofiske, metafysiske og etiske grunnlagsproblem. Jeg oppsøkte derfor noen spredte filosofi grunnfagsforelesninger, og opplevde faget og de mange dyktige foreleserne der som en åpenbaring. Her kunne man gå ut fra en forelesning med en følelse av ikke å skjønne alt, som skapte et veldig vitebegjær. Neste semester meldte jeg meg opp til eksamen. Så fulgte jeg et dobbeltløp med psykologi og filosofi i en del semester, helt til fellesdelen av filosofi hovedfag var unnagjort. Da jeg var ferdig utdannet psykolog i 2005 tok jeg ut de siste tre semestrene jeg hadde rett på av lån og stipend og skrev ferdig filosofi hovedoppgaven.

Hvor jobber du nå og hvordan har veien fra avsluttet grad til nåværende jobb vært?

Nå jobber jeg på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Etter at jeg var ferdig med filosofi hovedfag sommeren 2006 begynte jeg straks å søke ph.d-stipend ettersom jeg hadde lyst til å fortsette. Det fikk jeg ikke, så derfor begynte å jobbe som psykolog i PP-tjenesten, før jeg fikk stipend ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen i 2008. 

På hvilken måte har du hatt nytte av det du lærte gjennom filosofistudiene i jobbsammenheng?

Jeg vil si nytten har vært stor både rent teoretisk og praktisk. Teoretisk fordi man ved å studere filosofi lærer å stille kvalifiserte spørsmål til alle sannheter, noe som kommer til nytte når jeg jobber med et fag som psykologi som underforstått hele tiden mener å finne sannheten. Jeg ser det som min oppgave hele tiden å insistere på at vi vel så ofte finner opp nye sannheter. Praktisk fordi skriving av alt fra semesteroppgaver til hovedoppgaven ga verdifull trening i å gjennomføre et selvstendig prosjekt og disiplinere seg selv både for å få ideene ned på papir og i en form som er forståelig og etterprøvbar for andre. Når jeg i dag skriver en artikkel eller bok, angrer jeg mange ganger på at jeg begynte, men jeg vet av erfaring at jeg vil komme i havn til slutt, og at noen som regel har interesse av lasten jeg har med.

Har du hatt nytte/glede av kunnskapene fra filosofistudiet i andre sammenhenger enn jobb?

Ja, jeg tenker på filosofistudiene som berikende for mitt eget liv, og jeg ville ikke ha vært de foruten. Samtidig følger jeg ikke helt den sokratiske ideen om at økt innsikt gir økt lykke. I mange tilfeller kan det være omvendt tror jeg. Det finnes vel flere eksempler på at dedikert kunnskapssøken kan gjør enn fremmedgjort i forhold til sine medmennesker. Men i passelige doser er det absolutt å anbefale.

Har du noen råd til de som vurderer å studere eller studerer filosofi nå?

Det er det hittil vanskeligste spørsmålet å svare på. Filosofi var, og er vel fortsatt, kjent som det minst matnyttige faget? Dersom det er mulig tror jeg det kan være lurt å ha et annet ben å stå på, både av rent praktisk-økonomiske grunner, men også tankemessig faktisk. Filosofi for filosofiens egen del kan bli vel fagintern, det er når tenkning brynes mot et problemområde utenfor den selv den er på sitt mest interessante.

Vil du anbefale andre (særlig dagens unge) å studere filosofi, og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Dersom man mener at høyere utdanning fortsatt skal handle om dannelse, og ikke bare utdannelse, så er svaret opplagt «Ja». Et filosofistudium gir deg et overblikk og kjennskap med den fremste tenkningen (og i noen tilfeller skrivingen) gjennom idéhistorien. Denne skoleringen vil mange utenforstående misunne deg. Bare ikke havn i «apefellen» der du kommer til å innbille deg selv at det enslige stipendet som utlyses ved ditt lokale institutt i filosofi er den eneste sanne veien til et lykkelig liv. Men denne illusjonen var kanskje et større problem for noen år siden da jeg selv var student da omleggingen til bachelor- og mastergrader har medført at filosofistudiene ofte inngår i mer overveide og tverrfaglige utdanningsløp?