Humanister er menneskets hukommelse

Toril Moi er professor i litteratur og filosofi ved Duke University i North Carolina. På årets Christiekonferanse snakket hun om toleranse og utsatthet, men Moi hadde også med seg et personlig budskap:

– Jeg står her først og fremst som humanist, og med et ønske om å forsvare humanioras betydning i verden.

Humaniora er viktig i seg selv

Da forskningsrådets evaluering av humanistisk forskning i Norge ble lagt frem for snart ett år siden skrev Moi en grundig og kritisk gjennomgang av rapporten. I essayet, som sto på trykk i Morgenbladet, er hun blant annet kritisk til at evalueringen både anbefaler og bygger på et europeisk finansierings- og belønningssystem, som etter hennes mening bidrar til å svekke humanioras rolle i samfunnet.

– I Norge har vi en tendens til å se forskning i et nytteperspektiv. Dette gjenspeiler seg også i kravene fra ERC (European Research Council), sier Moi. Hun viser til kriteriet som handler om impact, altså at forskningen skal ha en direkte og påviselig effekt for samfunnet, ekskluderer en vesentlig del av humanioraforskningen som handler om grunnleggende spørsmål om eksistens, bevissthet, erfaring, mening og verdier.

Menneskets hukommelse

– Vi lever i et samfunn som ikke alltid anerkjenner betydningen av å ha en levende tradisjon med humanister som tenker på språk, filosofi og historie. Disse tankene er viktig for samfunnsdebatten og handler om mer enn det å være leverandør av oppdragsforskning, sier Moi.

Hun mener kunnskap om språk, kunst, filosofi og historie må anerkjennes som viktig i seg selv, fordi dette er avgjørende for utvikling av identiteten vår.

– Det er vi humanister som er menneskets hukommelse. Å kjenne sin egen og andres historie er vesentlig for å forstå oss selv og det samfunnet vi lever i. Kunnskap om fortiden er avgjørende for å kunne tenke nytt, sier Moi.

På samme måte vil det å studere et kunstverk i lys av sin tid, kunne åpne for ny forståelse av historien og menneskene som levde på den tiden, forklarer Moi.

Inspirert av Beauvoir

– Ta for eksempel et kunstverk fra nasjonalromantikken. Der ser vi ofte motiver av glorifiserte vikinger i vakker og storslått natur.  Denne type motiver bidro til å øke den kollektive selvtilliten i Norge etter å ha vært underlagt dansk styre i mange år. I dag har ikke motivet samme effekt, men det sier noe om hvem vi var da og er vesentlig for at vi skal forstå hvem vi er i dag.

Selv bestemte Moi seg allerede som 15 åring for at hun skulle leve som intellektuell i utlandet. Hun ble inspirert da hun leste Det annet kjønn av den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir. Som professor i litteratur og filosofi, på et velansett amerikansk universitet, og forfatter av flere bøker må vi trygt kunne kalle prosjektet for vellykket. Moi sier hun har vært heldig som har fått muligheter, men at hun har jobbet hardt for å komme dit hun er i dag.

–  Jeg har det bra nå, og har for så vidt også hatt det på veien. Jeg var heldig som havnet  i Oxford da jeg holdt på å skrive ferdig magisteravhandlingen min. Selv om jeg fikk noen kultursjokk i starten, gikk det seg til. Listen lå mye høyere og det var helt andre krav til selvstendighet og egeninnsats. Det fantes for eksempel ikke noe som het pensum. Vi skulle lese det som var aktuelt og interessant. Dette var helt innarbeidet hos de andre studentene. Jeg forstod raskt at jeg måtte jobbe hardt for å henge med. Men det var ekstremt lærerikt og en viktig inngangsport til jobben jeg nå har ved Duke University.

Reis ut - vær nysgjerrig!

Moi har også noen råd til unge ambisiøse humanister som måtte bære på noe av den samme drømmen som henne om å leve som intellektuell i utlandet.

– Til de vil jeg først og fremst si: Reis ut og vær nysgjerrig på alt! Det er det viktigste. Poenget med å bo i et annet land er å få ideer og mulighet til å se ting på en ny måte. Det er noe av det mest lærerike vi kan gjøre og mitt aller beste råd til alle studenter.