Verdt å vite om Taiwan-Kina-konflikten

Hvordan henger Taiwan og Kina sammen historisk sett?

Opprinnelsen til dagens konflikt mellom Taiwan og Kina stammer fra begynnelsen av 1900-tallet. Etter Qing-dynastiets fall i 1911 og grunnleggelsen av republikken Kina i 1912, utkrystalliserte det seg en sterk og voldelig rivalisering mellom to de største politiske partiene: Kuomintang og det kinesiske kommunistpartiet. Det kulminerte i en fullskala borgerkrig som kommunistene til slutt vant i 1949. Mens kommunistene proklamerte grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i Beijing, flyktet Kuomintang til Taiwan, hvor de etablerte Republikken Kina med Taipei som hovedstad. I lang tid insisterte begge sider på at det bare var ett Kina, og begge hevdet å være dets eneste legitime representant. Republikken Kina ga formelt avkall på sin intensjon om å gjenerobre fastlandet i 1991 som en del av dens demokratiske overgang. Det kinesiske kommunistpartiet derimot, som fortsetter å styre Folkerepublikken Kina, har opprettholdt sitt krav om autoritet over Taiwan, og anser Taiwan som en del av sitt territorium.

Er Taiwan en suveren stat?

I dag utøver Republikken Kina (Taiwan) i praksis suverenitet over et territorium som inkluderer øygruppen Taiwan, Penghu, Kinmen, Matsu og noen mindre øyer. Den har en fullt funksjonell territoriell administrasjon og et demokratisk politisk system, og den opprettholder handel, samt konsulære og kulturelle forbindelser med en rekke land over hele verden, inkludert USA og EU. Representasjonskontorer er etablert i Taiwan og i utlandet. Likevel har ikke Taiwan uavhengighet etter loven. På grunn av Beijings diplomatiske press er Taiwan begrenset i å signere internasjonale frihandelsavtaler og kan ikke slutte seg til internasjonale organisasjoner.

Hvordan er Taiwans offisielle forbindelser internasjonalt?

Andre lands diplomatiske forbindelser med Kina og Taiwan er basert på den såkalte «ett-Kina-politikken». Det refererer til en stilltiende forståelse i internasjonale relasjoner om at det bare eksisterer én juridisk representant for Kina. Dermed kan utenlandske regjeringer opprettholde diplomatiske forbindelser med enten Republikken Kina (Taiwan) eller Folkerepublikken Kina. «Ett-Kina-prinsippet» på den annen side, er Beijings påstand om at de er den eneste juridiske representanten, og at Taiwan er en provins i Kina. Mens de fleste stater, inkludert Norge, opprettholder diplomatiske forbindelser med Kina (bare 12 stater har fulle diplomatiske forbindelser med Taiwan), er de ikke nødvendigvis enige i Beijings fortelling om «ett-Kina-prinsippet» som innebærer at Taiwan bør nektes retten til å slutte seg til internasjonale organisasjoner eller undertegne traktater. Dessuten, hvordan utenlandske regjeringer operasjonaliserer ett-Kina-politikken og omfanget av deres engasjement med Taiwan, varierer sterkt.

Er taiwanere forskjellige fra kinesere?

På grunn av sin historie med kolonialisering og okkupasjon, har identitet lenge vært et kritisk sosialt og politisk spørsmål i Taiwan. Generasjonsskifte og demokratisering har gitt opphav til fremveksten av en taiwansk nasjonal identitet. Denne står i sterk motsetning til en kulturell «kinesisk» identitet som refererer til en felles kulturell opprinnelse og delte aner mellom mennesker som bor i Taiwan og Kina. Kinas stadig mer selvsikre holdning og innsats for å begrense Taiwans handlingsramme har ført til en ytterligere styrking av den taiwanske identiteten. I dag beskriver 63,3 prosent seg selv som «taiwanere» i motsetning til 31,4 som føler seg «taiwanere og kinesere». Dessuten sank andelen personer som omtaler seg selv som «kinesere» fra 25,5 prosent i 1992 til 2,7 prosent i 2021.

Er det politiske krefter som tar til orde for uavhengighet i Taiwan, og hva er den nåværende regjeringens holdning?

Mange politiske partier har blitt etablert i Taiwan siden dets demokratiske overgang på 1980- og 1990-tallet. Historisk sett var politiske bevegelser delt i spørsmålet om hvordan de skulle forme forholdet til Kina. Mens én politisk leir tradisjonelt har favorisert et tettere og mer vennskapelig forhold til Kina, har den andre tatt til orde for mindre engasjement og en mer selvsikker politisk holdning angående Taiwans rettmessige plass i det internasjonale samfunnet. På nasjonalt nivå ledes disse bevegelsene av Taiwans to viktigste politiske partier: Kuomintang, som pleide å styre Taiwan under autoritær ledelse frem til 1991, og Det demokratiske progressive partiet, som utviklet seg fra en demokratisk opposisjonsbevegelse til et etablert politisk parti. I løpet av de siste tiårene har begge partiene flyttet sine politiske posisjoner til sentrum, og de fleste i Taiwan aksepterer status quo. Likevel må begge partiene svare deler av sine partimedlemmer og velgere som krever sterkere posisjoner i saken om tilnærming eller frigjøring. Kinas stadig mer selvsikre oppførsel og nylige tiltak for å begrense Taiwans handlingssfærer ytterligere, har ført til gnisninger. Disse faktorene gjør balansegangen mer komplisert for dagens politiske ledere.

Hva er dagens regjering i Taiwan sin holdning til uavhengighet?

Den nåværende presidenten Tsai Ing-wen tilhører det demokratiske progressive partiet. Hun har gjentatte ganger understreket at Taiwan under hennes presidentskap ikke vil søke formell uavhengighet, men en fredelig sameksistens med Kina som lar begge sider utvikle seg sosialt og økonomisk. Likevel avviser hun bestemt Kinas planer om å bruke sin modell for Hongkong («ett land – to systemer») for Taiwan. Hun har gjentatte ganger understreket at Taiwan er «et uavhengig land», «med en egen identitet», som fortjener «respekt fra Kina».

Hvorfor var besøket til Nancy Pelosi kontroversielt?

Nancy Pelosis besøk må ses i sammenheng med flere ting; det ene er det lenge anstrengte forholdet mellom USA og Kina, men det er også et år der to viktige politiske begivenheter vil finne sted i både Kina og Taiwan. I Kina er det kinesiske kommunistpartiet i full gang med å forberede den 20. partikongressen som skal holdes i oktober/november, og hvor den nåværende presidenten Xi Jinping ønsker å sikre sin tredje periode. I forkant av slike begivenheter er partiet alltid i høy beredskap, og vil unngå enhver form for ustabilitet, inkludert negative nyheter. I Taiwan vil innbyggerne bli kalt til stemmeurnene i slutten av november, hvor de skal velge sine ordførere og rådgivere på kommune-, fylkes-, by- og landsbynivå. Valgkampanjer er nå i full gang, og utfallet av disse valget vil være en indikasjon på det kommende president- og parlamentsvalget om to år. Begge sider følger disse politiske hendelsene nøye, da de sannsynligvis vil påvirke relasjonene mellom Kina og Taiwan. Det er med dette som bakteppe at noen observatører bekymrer seg for de potensielle konsekvensene av Nancy Pelosi sitt besøk til Taiwan.

Hvorfor reagerte Beijing så sterkt på Nancy Pelosi sitt besøk?

Ett-Kina-politikken er en uformell institusjon i internasjonale relasjoner, og som gir utenlandske myndigheter fleksibilitet i hvordan de skal forholde seg til Kina og Taiwan. Samtidig gir den Kina den samme fleksibiliteten til å bestemme hvordan de skal respondere i ulike situasjoner. Både politikken og Kinas handlinger er i konstant endring og avhenger av ulike faktorer, både eksternt og internt. Noen observatører forklarer Kinas reaksjon på Pelosis besøk med deres ambisjoner om å markere seg selv som en verdensmakt, spesielt overfor USA. Andre fremhever innenrikspolitikk som en kritisk faktor, spesielt den kinesiske ledelsens kamp for å forene Covid-19-pandemihåndteringen med å få økonomien tilbake på rett spor. Atter andre analytikere mener at de blandede signalene fra Washington har opprørt Kina. De advarer om at disse faktorene vil fortsette å presse den kinesiske ledelsen til handling for å gjøre sitt standpunkt klart: at Taiwan ikke er et spørsmål om kompromisser.