Humaniora gir oss så mye

Kirsten Shepherd-Barr er professor i engelsk og teaterstudier ved Universitetet i Oxford, og er nyutnevnt æresdoktor ved Det humanistiske fakultet i 2024. Hun er svært beæret over den høythengende utnevnelsen i fagfeltet hun dedikerer seg til.

– Humaniora gir oss så mye, sier hun og legger til:

– De humanistiske fagene lærer oss å lese, tenke og skrive kritisk. De hjelper oss med å utvikle utmerkede kommunikasjonsevner og ferdigheter innen problemløsning. De stimulerer nysgjerrigheten og kreativiteten vår, og lærer oss å tenke utenfor boksen. De viser hvordan man fører en opplyst debatt som inneholder både nyanser og forståelse, og hvordan man skiller falske sannheter fra ekte.

– Dette er alle livsviktige og spesifikke ferdigheter som er høyt verdsatt av et bredt spekter av arbeidsgivere, påpeker hun.

Kjernen i 'humaniora' er 'humanitet'

Shepherd-Barr mener vi må fortsette å bekjempe de falske fortellingene om at humaniora ikke er økonomisk lønnsomt, eller at de ikke fører til sikkert og varig arbeid. Disse fortellingene vil ikke forsvinne; det er opp til oss å rette opp i misforståelsene og forsikre oss om at vi ikke er alene med meningene våre, men at vi står sammen med politiske beslutningstakere og organer for forskningsfinansiering, samt næringsliv og kulturinstitusjoner.

– Vi må fortsette å minne folk på at humaniora ikke bare dreier seg om såkalte 'soft skills' som emosjonell intelligens, empati og kommunikasjon – de gir eksakt og håndfast opplæring i et håndverk, sier hun.

En viktig måte å få frem dette budskapet på er å bygge samarbeid og partnerskap med de kreative næringene. Det er en form for kunnskapsutveksling som Shepherd-Barr har vært en forkjemper for i mange år, og som hun praktiserer gjennom sitt samarbeid med teaterkompanier. For tiden samarbeider hun med Breach Theatre-kompaniet i Storbritannia for å utvikle et nytt stykke om Laura Kieler, den virkelige kvinnen bak Ibsens Et Dukkehjem. Breach har nettopp vunnet en Ibsen Scope-pris basert på dette samarbeidet.

– Dette prosjektet har vært enormt stimulerende for min egen forskning i tillegg til å generere et nytt skuespill av Breach, sier Shepherd-Barr. Det har også bekreftet kunstens kraft til å fortelle strålende og nødvendige historier, legger hun til.

– Å gå på teater, lese litteratur, se dans, besøke en kunstutstilling og lytte til en konsert er ikke bare fritidsaktiviteter, det er nødvendig for utviklingen vår både som mennesker og på et samfunnsnivå. Derfor må vi fortsette å nære unge menneskers kjærlighet til dem og øke tilgangen for alle.

– Vi trenger også å fortsette å utvikle læreplanen vår og sørge for at kanonene innen kunst, litteratur, musikk, teater og andre kunstformer er fullstendig inkluderende og mangfoldige. Kjernen i 'humaniora' er 'humanitet', sier hun.

Teateret hjelper oss å vokse

På hvilken måte trenger mennesker teateret? Shepherd-Barr tenker mye på dette spørsmålet!

– Hver gang jeg går på teater slår det meg hvor mye folk fortsatt verdsetter det. Muligheten til å komme sammen for en live-forestilling betyr virkelig noe, på tross av alle utfordringene som er involvert i å fysisk komme seg dit – parkering! transport! været! bryderiet! – og konkurransen fra streaming og hjemmekino, sier hun.

Hvorfor gå på teater når vi bare kan sitte komfortabelt hjemme og se på skjermene våre?

– Teateret tiltrekker seg fortsatt publikum, på tross av å ha blitt herjet med av pandemien og vært kronisk underfinansiert og marginalisert. Det oppfyller et reelt behov for en felles opplevelse av kunst, for spenningen og sanseinntrykkene med live-forestillinger i alle sine tankevekkende, følelsesmessig bevegende og scenisk spektakulære dimensjoner, sier hun.

Shepherd-Barr mener også at empatien som skuespillere formidler – å spille en rolle betyr å innta noen andres karakter, å gå i noen andres sko – er dyptgående, og en av de viktigste måtene teateret hjelper oss å vokse på, individuelt og kollektivt.

Hun legger til at teaterets unike kombinasjon av umiddelbarhet, full sansestimulering og fellesskapsfølelse gjør det svært godt egnet til også å utforske dagens samfunnsutfordringer som klimaendringer og dens implikasjoner.

– Det er ikke overraskende at teateret alltid – fra det gamle Hellas til i dag – har vært et sted hvor de mest presserende bekymringene luftes, og hvor mennesker samles for å tenke aktivt og kollektivt. Teateret er spesielt god til å balansere det private og personlige med det offentlige og politiske, ved å vise hvordan og hvorfor individuelle handlinger har stor betydning, sier hun.

Ibsen er evig aktuell

Shepherd-Barr har studert Ibsens skuespill i over tre tiår og kan ikke forestille seg noen gang å slutte.

– Som med Shakespeares skuespill, byr de stadig på nye mulige betydninger hver gang jeg møter dem, både ved lesning og i oppførelse. Samtidig medfører et så langt forhold til en forfatter utfordringer. En av disse er å anerkjenne og konfrontere, heller enn å løpe fra, de ubehagelige aspektene av Ibsens arbeid, samt hans genialitet og brillians, sier hun.

– Ibsen er evig aktuell, understreker hun, og henviser til to veldig forskjellige produksjoner av "En folkefiende" som nettopp har blitt spilt for fulle hus på motsatt side av Atlanteren – Amy Herzogs tilpasning i New York, og Thomas Ostermeiers versjon i London.

– Ibsen taler direkte til oss i dag på grunn av hans evne til å dramatisere problemer som fortsatt hjemsøker oss – som seksuelt overførbare sykdommer, begrensede roller for kvinner, miljøødeleggelser, videreføringen av undertrykkende livsmåter og presset til å tilpasse seg dem, og hykleriet til mektige institusjoner – pressen, religiøse organisasjoner, politiske partier.

– Hvordan bør det ene eller det andre problemet løses? Ibsen viser oss problemet, men overlater til publikum å finne ut av løsningen. Hans skuespill avdekker gang på gang røttene til utfordringene knyttet til sosial rettferdighet som vi fortsatt står overfor. Dette er grunnen til at de ofte kalles 'tidløse', sier hun.

Bryter ned barrierer for lesning

Hun er ikke bare professor, Kirsten Shepherd-Barr er også en entreprenør som grunnlegger og utvikler av LitHits, et digitalt leseprosjekt som lar brukere velge uforkortede og lett kuraterte litterære utdrag basert på hvor mye tid man har, og hva man er i humør til.

– Jeg husker da e-bøker og digital lesing ble introdusert, og det var mye bekymring og dommedagsprofetier om slutten på den fysiske boken. Men ikke bare har boken ikke dødd, den har blitt muligens enda mer kjær; faktisk rapporterte The Guardian for noen måneder siden at heller enn å snu seg bort fra bøker, omfavner ungdom dem med fornyet lidenskap, ikke bare fysiske bøker, men også biblioteker, forteller hun.

Shepherd-Barr sier at artikkelen siterte 'overmetningen og støyen fra det digitale ville vesten' som hoveddrivkraften bak den økende lesningen i denne aldersgruppen. I tillegg kan vi se kraften av BookTok og spredningen av bokklubber grunnlagt av modeller, skuespillere, sangere og andre kjendiser.

Dette temaet ligger hjertet hennes nær på grunn av LitHits, hvor målet er å bryte ned barrierer for lesning, som mangel på tid, eller følelsen av å være overveldet av for mange valgmuligheter, eller ønsket om en pålitelig kilde.

For Shepherd-Barr er det ironisk at den opprinnelige inspirasjonen hennes for å starte LitHits tilbake i 2018, var bekymringen for at unge mennesker tilbragte for mye tid på telefonene sine og ikke brukte nok tid på lesing.

– Nå kan vi se at unge mennesker er svært interesserte i å lese, og at vi trenger å tilpasse oss de mange måtene og miljøene hvor folk møter tekster, inkludert hypertekstualiteten som vi alle nå leser med, sier hun.

– Det er en så spennende og innovativ tid for lesning og for bøker, og som med så mange ting i livet, er det unge mennesker som leder an, konkluderer Kirsten Shepherd-Barr.