Seksuelle overgrep mot barn

Tiltak ved seksuelle overgrep mot barn vil i de fleste tilfelle kreve et samarbeid mellom flere instanser, slik som barnevern, politi og spesialisthelsetjenesten. En overordnet målsetting både i den akutte fasen og ved videre tiltak vil være å sikre barnet beskyttelse mot nye overgrep. Barnevernstjenesten vil ha en sentral rolle, sammen med eventuelt politiet. I mange kommuner er det i dag etablert tverrfaglige konsultasjonsteam, som både skal bistå ved framgangsmåte og koordinering ved avdekking og videre hjelpetiltak. Det er en forutsetning at det lokale kriseteam koordinerer sin innsats i forhold til konsultasjonsteam, barnevernstjeneste, politi og andre hjelpeinstanser. For en gjennomgang av ulike etaters rolle i forhold til seksuelle overgrep mot barn, se Seksuelle overgrep mot barn, veileder for hjelpeapparatet.

I Bergen og Hamar er det opprettet Barnehus der alle tiltak vedrørende avhør, undersøkelse og planlegging av hjelpetiltak er samlet under samme tak. Barnehusene er organisert under Justisdepartementet og har tilknyttet både jurister, psykologer og barnevernsfaglig og medisinsk personell. De tar også imot henvendelser om rådgiving til andre etater og privatpersoner.

• En seksuell handling som barnet ikke er modent for, ikke kan forstå og ikke kan gi informert samtykke til
• Handlingen krenker barnets integritet
• Handlingen kan skje både innenfor og utenfor familien
• Den voksne utnytter barnets avhengighet eller sin egen maktposisjon
• Handlingen baserer seg på den voksnes behov
• Aktiviteten bryter med sosiale tabuer, eller er ulovlig
• Barn og unge defineres her opp til 16 år
  

• Den ansvarlige i kriseteamet kan for eksempel være helsesøster, psykiatrisk sykepleier, psykolog. I noen tilfelle vil medlemmer av kriseteamet også være deltagere i det kommunale konsultasjonsteamet for vold og seksuelle overgrep, og det er da naturlig at vedkommende trekker inn kriseteamet ved behov, og koordinerer kriseteamets videre innsats til de andre hjelpeinstansene.
• Leder for kriseteamet informerer eventuelt konsultasjonsteam om den bistand kriseteamet kan yte og sørger for at dette blir formidlet til de som er rammet.
• Dersom de berørte samtykker, tar ansvarlig i kriseteamet kontakt med dem det gjelder.

• Offeret for overgrep
• Foreldre og andre pårørende, spesielt obs søsken
• Overgriper og overgripers pårørende
  

• Avklare hvem som skal koordinere og lede oppfølgingen. I mange saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, vil det være naturlig at barnevernstjenesten koordinerer og leder oppfølgingen. I noen saker vil det være naturlig at barnevernstjenesten leder og koordinerer hjelpen til offeret og offerets familie, mens kriseteamet leder og koordinerer hjelpen til overgripers familie.
• I saker der barnevernstjenesten har vurdert det som nødvendig å ta barnet ut fra familien, kan det være aktuelt at kriseteamet tar ansvaret for oppfølgingen av foreldrene.
• I alle saker som involverer overgrep mot barn er det viktig å koordinere hjelpetiltak i forhold til eventuell politietterforsking: Politi, barnehus eller konsultasjonsteam kan gi råd om dette.

• Avklare hvem som skal koordinere og lede oppfølgingen. I mange saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn, vil det være naturlig at barnevernstjenesten koordinerer og leder oppfølgingen. I noen saker vil det være naturlig at barnevernstjenesten leder og koordinerer hjelpen til offeret og offerets familie, mens kriseteamet leder og koordinerer hjelpen til overgripers familie.
• I saker der barnevernstjenesten har vurdert det som nødvendig å ta barnet ut fra familien, kan det være aktuelt at kriseteamet tar ansvaret for oppfølgingen av foreldrene.
• I alle saker som involverer overgrep mot barn er det viktig å koordinere hjelpetiltak i forhold til eventuell politietterforsking: Politi, barnehus eller konsultasjonsteam kan gi råd om dette.

Informasjon om hva som skjer og hva som skal skje videre, med hensyn til avhør, undersøkelse av barnet og med overgriper (i de fleste tilfeller er det naturlig at dette ivaretas av barneverntjeneste, barnehus). For konkrete råd om informasjon og samtaler med barn, se artikkelsamlingen Samtaler med små barn i saker etter barneloven, utgitt av barne- og likestillingsdepartementet.

• Ved behov: Eventuelt følge til avhør, undersøkelse dersom pårørende ikke kan gjøre dette, dette koordineres i de fleste tilfeller av barnevernet, men i noen tilfeller kan det være funksjonelt at andre i hjelpeapparatet er naturlige til å gjøre det.
• Informasjon og tydelighet om at overgrep alltid er den voksnes ansvar.
• Informasjon om vanlige reaksjoner og hva som kan hjelpe ved tankekjør, mareritt og angst (se reaksjoner og selvhjelpsmetoder).
• Informasjon som gis, vil avhenge av situasjonen, om overgriper er en i nær familie, om foreldrene er i stand til å ta vare på og beskytte barnet videre. Der far/ stefar er overgriper kan det være nødvendig at mor og barn og flytter ut for å beskytte barnet, i noen tilfeller til krisesenter (se samtaleguide for barn på krisesenteret). I noen tilfeller opplever barnet å ikke bli trodd av den av foreldrene som ikke har begått overgrepet. I disse tilfellene er det spesielt viktig at barnet følges tett opp, blant annet med informasjon om hvorfor voksne velger å ikke tro på barn i slike situasjoner.
• Hjelp til å opprettholde daglige rutiner og sosiale kontakter med skole, fritidsaktiviteter og venner, selv om barnet er flyttet ut av familien.

• Informasjon om videre behandling eventuell etterforskning og undersøkelse, samt støtte og veiledning til å informere barnet om dette.
• Ved voldtekt av barn: Rådgiving til foreldre med hensyn til å støtte barnet og informasjon om vanlige reaksjoner hos barn som utsettes for overgrep.
• Veiledning og hjelp til å ivareta barnet og snakke med barnet om det som er skjedd.
• Støtte til den pårørende til å følge barnet til undersøkelse og avhør.
• Veiledning i å ta vare på barnet og hjelpe barnet til å takle egne reaksjoner.
• Hjelp til å takle egne reaksjoner og gjenvinne kontroll. Særlig dersom overgrepet har skjedd innenfor familien, kan omsorgspersoner som ikke har vært involvert i overgrepet oppleve at hele tilværelsen raser sammen. Disse kan ha stort behov for støtte og veiledning for å takle egne krisereaksjoner. Det er viktig med rask hjelp for å gjøre omsorgspersonen i stand til å støtte og hjelpe barnet. Omsorgspersonenes evne til dette og til å beskytte barnet må hele tiden vurderes.
• Rådgivning i forhold til å informere skole eller barnehage om det som har skjedd, hjelp til å gi slik informasjon.

• I en del tilfeller vil skolen eller barnehage være stedet barnet først forteller om overgrep, eller der mistanke om overgrep først oppstår. Dette kan medføre reaksjoner hos dem som har vært involvert og hos hele personalgruppen. Tilbud om bistand til skole eller barnehage kan være viktig. Slik bistand kan være gjennomgang av hendelsesforløpet, varslingsrutiner og andre rutiner i forbindelse md mistanke om og avdekking av overgrep.
• Informasjon om vanlige reaksjoner på overgrep og konsekvenser for fungering i barnehage-/skolehverdagen.
• Råd med hensyn til pedagogisk opplegg for det utsatte barnet/ ungdommen.
• Der overgrepet har forgått mellom elever vil aktuelle tiltak være: råd, bistand til å takle hendelsen med informasjon til elever, informasjon til foreldre, ruiner for å trygge og beskytte offeret, samt sikre at overgriper får hjelp.
• Der overgriper er en ansatt ved skolen, se veilederen Mistanke om ansattes seksuelle overgrep mot barn, veileder for utarbeidelse av plan for krisehåndtering.

• Akuttfasen da kriseteamet iverksetter tiltak avsluttes ofte etter 1 uke.
• Dersom kommunen har få innbyggere og er liten i utstrekning, vil det være kriseteamets fagpersoner som følger opp videre, fordi kommunen ofte ikke har mange andre profesjonelle å spille på. Teamet lager da en plan for videre oppfølging av familien eller de ulike enkeltindivid eller grupper berørte.
• Dersom kommunen har mange innbyggere og de bor tett (eks. byer), knytter kriseteamet kontakt til fagpersoner i kommunen som har ansvar for nærområdet som de berørte bor i. KT anbefaler omfang av videre oppfølging basert på hva som til nå er gjort eller igangsatt av tiltak overfor de berørte.
• Noen sentrale veiledende kriterier for hvem som særskilt skal følges opp videre:
  • Offeret
  • Offerets nærmeste familie (voksne og barn/unge)
  • Overgriper
• Noen sentrale kriterier som øker behov for videre og mer intensiv oppfølging:
  • Når overgriper er et familiemedlem (innsatsen må koordineres med barnevern).
  • Når en ser at voksenpersoner ikke er i stand til å fylle omsorgsroller, eks. overfor mindreårige barn eller gamle og syke.
  • Når familien til den rammede eller overgripers pårørende har dårlig/lite sosialt nettverk.
  • Når rammede/pårørende tidligere har strevd med psykiske problemer, eller lidd smertefulle tap.
  • Overgripers familie, med særlig fokus på eventuelle barn og unge
• For å sikre mest mulig stabilitet for de berørte, bør den personen fra KT som de har hatt mye kontakt med fortrinnsvis være kontaktperson for individet/familien også i den videre oppfølgingen. Denne personen bør kommunisere tett med fastlegen som vil være sentral i den videre oppfølgingen av enkeltindivid. Barnevernet vil i de fleste tilfelle være involvert i forhold til overgripers barn (der overgriper er en uten for familien).
• Leder av KT (evt. en annen ansvarlig i KT eller barnevernstjenesten) bør ha ansvar for å påse at videre oppfølging kommer i gang og for eventuell overføring til andre instanser.

• KT må samordne sine tiltak med den som har koordinerende ansvar innen barnevernet og det øvrige hjelpeapparatet.
• Ved seksuelle overgrep henvises barnet/ungdommen ofte til spesialisthelsetjenesten, det samme gjelder unge overgripere. Det er derfor viktig å koordinere hjelpetiltak med denne hjelpen, særlig der KT skal følge opp berørtes familier.

• Direkte gjennom støttesamtaler og veiledning til offer og gjerningsmannens familier. Aktuelle tema kan være: Hevntanker, aggresjon over for gjerningsmann, balanse mellom beskyttelse og støtte på selvstendighet, informasjon om vanlige reaksjoner for å øke forståelse for barnet, veiledning og råd i å hjelpe barnet videre, forberedelse til avhør og rettssak, hjelp til å tolke resultat av medisinske undersøkelser. Videre vil hjelp til å akseptere eventuell henleggelse, frifinnelse (ved en eventuell rettssak) og fortsatt støtte i omsorgssituasjon og daglige gjøremål, være viktig.
• Indirekte gjennom veiledning, informasjon til skole/ barnehage om videre opplegg for barnet/ ungdommen.
   

Støttesamtaler med fokus på å forklare reaksjoner og hjelp til å takle reaksjoner. Aktuelle tema kan være: Plassering av skyld og ansvar, vansker med å stole på andre, ivaretakelse av egen integritet og sikkerhet, forholdet til familien, og forhold til venner og jevnaldrende, seksualitet og nære forhold.

• Vurdering avhenger av om overgrepet har foregått innad i familien eller utenfor. Der overgrepet har skjedd innad i familien, vil fokuset måtte være på relasjonen innad i familien og beskyttelse av barnet fra overgriper.
• Andre aktuelle tema kan være håndtering av:
  • Skyld og skamproblematikk
  • Hevntanker og aggresjon
  • Bekymring for at andre barn kan være berørte
  • Forholdet til overgriper og overgripers familie (for offer og offerets familie)
  • Forhodet til offeret og offerets familie (for overgriper o overgripers familie)
  • Forholdet innad i familien

I små lokalsamfunn kan overgrep vekke sterke reaksjoner i befolkningen og det kan oppstå sterke reaksjoner mot overgriper og overgripers familie. Dette kan danne fronter på offer og overgripers side som kan splitte hele lokalsamfunnet. Det er viktig at kommunen har en aktiv holdning til informasjon med fokus på hvordan lokalsamfunnet sammen kan hjelpe alle parter videre, uten at dette går på bekostning av konfidensialitet og ivaretakelse av taushetsplikt. Det samme kan være tilfelle for foreldrene på skolen ved overgrep mellom skoleelever.

Varighet av tiltak

Kontakten med offer, offerets familie og overgripers familie bør ofte vare gjennom det første året etter avdekking av overgrepet. Et viktig kriterium for avslutning av kontakt er at de berørte opplever at de kan ta del i dagligliv og fritid uten at reaksjonene etter overgrepet hemmer deres deltakelse og livsutfoldelse.

• Oppfølgingen vil ha varierende hyppighet alt etter behov. Et eksempel kan være: Støttesamtaler ukentlig de første månedene, så en gang pr måned og etter tre måneder avhengig av de berørtes fungering og behov. Underveis i kontakten med berørte er det viktig å være obs på behov for viderehenvisning til spesialisthelsetjenesten (se kartlegging). Dette kan evt. følges opp av fastlegen i samarbeid med KT.
• Dersom berørte uttrykker manglende interesse for kontakt, eks. i starten eller ved et av de foreslåtte kontaktpunktene, bør en respektfullt trekke seg, etter å ha bedt om lov til å kontakte vedkommende på et senere (angitt) tidspunkt. Dersom berørte ikke ønsker videre kontakt, bør de opplyses om person eller telefonnummer som kan kontaktes ved eventuelt senere opplevd behov for hjelp. Det er viktig å være klar over at familien både til offer og overgriper først kan oppleve behov for oppfølging etter at etterforskning/eventuell rettssak er overstått, eller etter at offerets situasjon har begynt å bedre seg.
• Ved tegn på isolasjon eller andre former for passivitet bør den aktivt utstrekkende fasen fortsette utover det første året.