Om Norges grunnlov som politisk instrument, Norges stilling i unionen

Talen om “Tvillingriget” holdt Christie den 10. November 1814 da han i egenskap av stortingspresident fikk overlevert Kong Carl den 13s skriftlige ed, hvor kongen “lover og sværger” å regjere Kongeriget Norge
”i Overeensstemmelse med dets Constitution og Love”.

Christie understreker i talen hvordan Kongens ed til grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land - ”hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling,  som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet.  Christies utlegning av hva kongens ed til grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten grunnloven representerte. Hovedaddressaten er nok likevel ikke ”Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget.  I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner - og han skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av grunnloven. Og nettopp dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.

Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på ”amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle.  I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll – la Konstitusjonskomiteen fram sin innstilling i saken. Datoen  var ingen tilfeldighet. Og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre grunnloven, til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.

Grunnloven og 17. mai som symbol på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle ferie 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt. Og 17. mai 1933 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg, som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.

Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjerningens medlemmer når de mente disse var illojale mot grunnloven og det norske Stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen, ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte  Finansminister Collett for riksrett.

Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjerningen må utgå fra og ha støtte i Stortinget.  Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjerningen og ville  at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen i tre omganger blokkerte forslaget med sitt veto svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallregjering utgått fra Stortinget.

Mye takket være grunnloven - og måten Stortinget knesatte den på - forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstyre og fikk etablert viktige  nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat og egen nasjonalbank.  Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå kommet langt på veien mot en selvstendig, demokratisk stat med økende nasjonal bevissthet. Grunnloven var et sentralt virkemiddel i denne stats og nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905.  Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Sverige og Kongen var imot, men Statsminister Michelsen fikk Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke så noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang.  Chr. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag.  Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.

Hvorvidt Chr. Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen - to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av grunnloven som politisk virkemiddel.

I dag står det igjen strid om hva grunnloven skal være.  Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til utrykk i motstand mot språklig revisjon så vel som motstand mot å grunnlovsfeste sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettigheter – som gjerne avvises som politiske signalrettigheter. Grunnlovens sentrale rolle er her som tradisjonsbærer og symbol.

De som ønsker å forandre grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt. Da er det ikke nok å sikre at myndighetene respekterer borgernes frihet. Staten har også et ansvar for borgernes velferd og for å sikre alle reelt like muligheter til å delta i samfunnet. Reformtilhengerne mener at dette må få utrykk i grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgerne et fullt spekter av grunnleggende menneskerettigheter – inkludert til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten.  

Sist ukes kompromiss om språklig fornying av grunnloven var en seier for de som vil gjøre grunnloven mer tilgjengelig. Gårsdagens vedtak av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til en tilfredsstillende levestandard, nødvendig helsehjelp, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.

Teksten ble opprinnelig skrevet for Vox Publica  og er gjengitt med Vox Publicas tillatelse.