Bokfragmenter fra middelalderen avslører sine hemmeligheter

Finlands nasjonalbiblioteks Fragmenta Membranea-samling inkluderer rundt 9 300 pergamentsider fra rundt 1 500 manuskripter fra middelalderen, hovedsakelig fra liturgiske bøker brukt i kirker. Med reformasjonen ble katolske messebøker overflødige, men fra og med 1530-årene fikk deres solide og holdbare materiale en ny bruk, ettersom fogder brukte det til å binde inn regnskaper. 

I kongeriket Sverige ble alle skatteforvaltningsdokumenter arkivert i Stockholm, men i 1809, da Russland annekterte Finland, ble materialer knyttet til Finland flyttet til Finland – og med dem tusenvis av manuskriptsider fra middelalderen som omslag. Regnskapene til fogdene blir oppbevart i Finlands riksarkiv, mens en samling som består av omslagsbladene deres blir oppbevart på Finlands nasjonalbibliotek.

– Fragmenter som tilhører samme bok har vært spredt rundt i Finland og Sverige og noen ganger også i Danmark og Norge, sier Jaakko Tahkokallio, seniorforsker ved Finlands nasjonalbibliotek. Han leder et forskningsprosjekt med fokus på fragmentsamlingen.

I Norge, som den gang var en del av Danmark, var praksisen lik med samme type materialer. Med rundt 40 000 sider er samlingen i Stockholm den største av disse. I Finland og Norge har det vært mest fokus på å forske på fragmentene.

– I Sverige er det for eksempel mye mer å utforske for den som er interessert i middelaldermanuskripter, sier professor i middelalderlatin Åslaug Ommundsen fra Universitetet i Bergen.

– Finland og Norge er i samme båt i den forstand at det knapt er bevart noen komplette manuskripter, og derfor har samlingen av fragmenter vakt større interesse, sier hun.

Et puslespill med titusenvis av brikker

Åslaug Ommundsen er en av de sentrale skikkelsene i nordisk fragmentforskning, ettersom hun har fokusert på forskningen av dette materialet i to tiår.

I masterperioden studerte hun middelaldermanuskripter i Vatikanets bibliotek, men etter det ønsket hun å finne noe lokalt å studere.

– Jeg spurte en professor fra Oslo hva han ville anbefale, men han sa at ingen middelalderbøker på latin har overlevd i Norge. Senere fant jeg ved en tilfeldighet ut at de finnes – de er bare i tusenvis av løse biter.

Ommundsen ble umiddelbart interessert i materialet, og etter å ha satt seg nærmere inn i det ble hun solgt.

– Som kildemateriale er samlingen av fragmenter fascinerende og allsidig – vi må bare prøve å sette puslespillet sammen for å komme til bunns i det.

Ommundsen har studert hva fragmentene forteller om middelalderliturgien, dens musikk og helgenkulten.

– 90 prosent av de norske fragmentene kommer fra liturgiske bøker, og jeg hadde allerede kontakt med liturgien fordi jeg også har jobbet som organist. I mange fragmenter er melodiene også markert som noter, og selv om jeg ikke er musikkviter, synes jeg den musikalske siden også er interessant.

Fragmentene som er bevart i norske samlinger er hovedsakelig finske, men også noen svenske. Flere av dem ble skrevet før 1200, for eksempel siden i den liturgiske boken som inneholder notene på bildet.

Foto/ill.:

Åslaug Ommundsen

Det faktum at sider som tilhører samme bok har havnet i samlinger lokalisert i forskjellige land, gir en egen utfordring til puslespillet, mer enn tidligere forstått.

– Derfor er nordisk samarbeid så viktig. Forskningsatmosfæren er åpen og god, og det er en glede å jobbe med kompetente mennesker, som Jaakko Tahkokallio eller kirkehistorieprofessor Tuomas Heikkilä. For eksempel har vi samarbeidet med Jaakko i 20 år allerede, og forhåpentligvis fortsetter vi i 20 år til. Personalet ved arkivene er behjelpelige og materialet er digitalisert, slik at materiell som befinner seg i forskjellige land er lett tilgjengelig. Hvis dette ikke var tilfelle, ville forskningen vært vanskelig.

En del av den europeiske kulturarven

I sin tid var bøkene hverken rariteter eller mesterverk, men ble brukt i vanlige sognekirker til daglig – prestene brukte dem til å sjekke fremdriften i hver messe og andaktstid i løpet av året.

– Det som gjør samlingen interessant er nettopp det at ingen har valgt ut materialet som skal bevares, men det er blitt bevart uten utvalg og ved en tilfeldighet, sier Ommundsen.

Lignende bøker ble brukt over hele Europa, men andre steder enn i Norden har de ikke overlevd nettopp på grunn av sin hverdagslighet.

– Det nordiske fragmentariske materialet er unikt i europeisk målestokk, og gir slik informasjon om middelalderens liturgi og dens lokale og tidsmessige variasjon som ikke er tilgjengelig andre steder. Samtidig knytter det oss sterkt til en bredere europeisk kulturarv.

Foto/ill.:

Åslaug Ommundsen

Det var allerede et kommersielt bokmarked i middelalderen

Bøker kopiert av samme skriver har begynt å bli gjenkjent gjennom stilen til initialene og dekorasjonene på bøkene. En slik gruppe inneholder restene av førti bøker kopiert av den samme arbeidsgruppen i London på begynnelsen av 1200-tallet. Å kopiere bøker har vært en profesjonell jobb.

– I det første året av forskningsprosjektet vårt har denne gruppen med bøker blitt studert mye, hvilke kirker bøkene har havnet i og hvorfor, sier Jaakko Tahkokallio.

– Det har vært en interessant observasjon at bøkene har havnet i kongemaktens fremvoksende sentra tidlig på 1200-tallet. Det ser ut til at kongen har finansiert et prosjekt i samarbeid med biskopene. Oppkjøpet har vært stort, og leveringen av bøkene har tatt år, siden det har tatt minst et halvt år å kopiere én bok.

Den massive bokbestillingen er gjort i en tid da vikingtidens fragmenterte samfunn har gått over til en sentralisert regjering.

– Overgangen skjedde gjennom en endring i det religiøse verdensbildet – kristendommens Gud var herskeren over hele universet, og han delegerte absolutt makt til kongen på lokalt, statlig nivå.

Å kopiere bøker for hånd ble avsluttet da Gutenberg fant opp trykkpressen, men uten middelalderens utviklede, kommersielle bokmarked og den etablerte etterspørselen etter bøker, ville oppfinnelsen kanskje ikke blitt gjort.