En dag skal Palmyra bygges opp igjen

Av Eivind Heldaas Seland, førsteamanuensis i historie

Midt i Syria ligger byen Tadmor, bedre kjent under sitt greske navn Palmyra. Inntil terrorgruppen IS’ målbevisste ødeleggelser i 2015 og 2017 var Palmyra blant de største og best bevarte kulturminnene fra antikken, ikke bare i Syria, men i hele verden. Gjennom flere tusen år har Midtøsten vært historiens veikryss. Hærer, handelsfolk og misjonærer har krysset mellom Europa, Asia og Afrika. Båndene går også på tvers av tid.

Vår historie starter på mange måter i Midtøsten, og slik ødeleggelsene av kulturarv viser er vår fjerne fortid viktig for moderne politikk og identitet både i og utenfor regionen. I sommer samarbeider Bymuseet i Bergen, Universitetet i Bergen og kunstneren Amanda Chambers om utstillingen Reiser til Tadmor: Historie og kulturarv i Palmyra og Midtøsten. Utstillingen, som er finansiert av Norges Forskningsråd, forteller historien om Midtøsten som møteplass, på godt og vondt,  fokusert gjennom Palmyra. Vi følger byen fra den første bosetningen i slutten av steinalderen, via storhetstiden i antikken, til ødeleggelse og en befolkning på flukt i dag.

Palmyra er en oase. En underjordisk kilde gjør det mulig å dyrke jorden og skaffe vann til en by midt i ørkenen. Oasen ble først bosatt i steinalderen. For om lag 3000 år siden ble kamelen temmet. Det gjorde det mulig å ta i bruk ørkenen på en helt annen måte enn før. Fram til lastebilene kom på 1920-tallet var kamelen ridedyr, pakkdyr og kilde til mat og brensel for ørkenboerne. På romersk tid begynte folk i Palmyra å drive handel mellom middelhavskysten og Persiabukta. Ved å ta snarveien gjennom ørkenen kunne handelsfolk slippe unna skattlegging. Østens silke, krydder, røkelse og bomull  ble byttet mot romersk vin, glass, gull og sølv. Snart kjøpte palmyrenerne egne skip og seilte ut i verden. Vi finner dem som handelsfolk i Jemen, Pakistan og Italia og som soldater i Nord England og Romania.

Handelen brakte store inntekter til Palmyra, og slik ble byen vi i dag kjenner ruinene av skapt. Palmyrenerne blandet romerske, greske, arabiske, syriske og iranske kulturuttrykk til noe som var helt deres eget. Dette har gjort kulturarven fra byen unik i verdenssammenheng, og ødeleggelsen desto mer tragisk.

Midt på 200-tallet var det store problemer i Romerriket. Krig, borgerkrig, økonomisk krise og pest hadde skapt kaos i riket. Palmyra, styrt av dronning Zenobia, blomstret som aldri før. I år 270 prøvde hun å benytte situasjonen til å få satt inn sin mindreårige sønn som romersk keiser. I to år styrte hun over Midtøsten fra byen i den syriske ørkenen. Hun kunne fort ha lyktes, men ble slått på slagmarken, tatt til fange og ført til Roma. Palmyra ble ødelagt for første gang etter at befolkningen gjorde opprør mot romerne. Byen fortsatte som romersk grensefestning og senere som regionalt knutepunkt i ørkenen, men fikk aldri den samme betydningen igjen.

Zenobia ble imidlertid aldri glemt. Både arabiske og europeiske forfattere lot seg fascinere av ørkendronningen som nesten hadde erobret det mektige Romerriket. På 1600-tallet ble ruinene av Tadmor gjenoppdaget av europeiske reisende. Beskrivelsene av byen ble rasende populære i vesten og har blant annet inspirert det amerikanske riksvåpenet og våre egne forfattere Ludvig Holberg og Henrik Wergeland. For de første  syriske nasjonalistene, som kjempet mot tyrkisk og senere fransk styre ble Palmyra og Zenobia symboler på tapt storhet og nasjonal stolthet, slik vikingtiden og middelalderen ble brukt i utviklingen av norsk identitet.

Fra 1920-tallet ble Palmyra et av Syrias viktigste turistmål. Før borgerkrigen startet i 2011 var det planer om å starte direkte charterflyvninger fra Europa, Russland og Midtøsten. For Assad-regimet var fortellingen om gammel storhet nyttig fordi den kunne forene Syrias mange religiøse og etniske grupper. For vanlige syrere var bildet delt. Palmyra var en kilde til stolthet og nasjonal bevissthet, men i byen lå også det beryktede Tadmor fengsel, et av stedene hvor regimet sperret inne, torturerte og drepte politiske motstandere.

Ødeleggelsene i 2015 og 2017 og det brutale drapet på tidligere museumsdirektør Khalid al-Assad rystet verden. Noen av Palmyras kulturskatter er reddet, mye er ødelagt for alltid, og annet er fortsatt i fare. Tadmors befolkning er drevet på flukt og hagene i oasen er brent ned. En dag skal Palmyra bygges opp igjen, både kulturminnene og byen. Det er mange som har meninger om hvordan det skal gjøres og hvem som skal sette premissene.

I Reiser til Tadmor forteller vi denne historien ved hjelp av bilder og gjenstander fra Palmyra og med tilknytning til Palmyra. Amanda Chambers stiller ut installasjonen Exhume, som er direkte inspirert av ødeleggelsene av kulturminnene. Målet er å vise hvordan fortiden er viktig for oss i dag, og hvordan verden er knyttet sammen på tvers av geografi og tid, noen ganger uten at vi helt er klar over det.

En redigert versjon av kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 24. juni 2017