Å spille med åpne kort

Anne-Hilde Nagel er leder for Forskningsetisk utvalg som har mottatt Spurveugleprisen 2013; Det humanistiske fakultet sin pris for utdanningskvalitet.

– Prisen er en heder til instituttet og utvalget, og en anerkjennelse av arbeidet som har blitt gjort, sier hun, stolt over hva de har fått til.

Forskningsetisk utvalg ble opprettet i 2008 ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR), et pioner-prosjekt den gangen. Utvalget har ett medlem fra hvert av de fire fagene og har arbeidet med å fremme god forskingsskikk og å avdekke juks og dårlig forskningsskikk.

Spurveugleprisen har de først og fremst fått for sitt arbeid med kvalitetssikring av eksamen og etableringen av et forskningsetisk kurs for masterstudentene ved instituttet.

Masterstudenter er også forskere

– Vi vurderte det slik at behovet for å få styrket etikkopplæringen var størst på masternivået. Masteroppgaven er et stykke forskingsarbeid, og studentene skal læres opp til å bli forskere, påpeker Nagel.

På kurset får studentene en generell introduksjon til forskingsetikken i tillegg til forelesninger i forskningsetiske utfordringer og dilemmaer med utgangspunkt i de fire fagene. Det er også lagt opp til diskusjoner  rundt konkrete problemstillinger.

– Bør arkeologer egentlig grave i det hele tatt? Er det overhodet mulig å oppå frivillig og informert samtykke fra informanter? Bør religiøsitet behandles som et ekstra sensitivt tema? Er det mulig å unngå tendens i kildeutvalg og argumentasjon?

– Dersom en forsker er observatør i felten og oppdager at en leder i en religiøs gruppe påviselig fører sine trosfeller bak lyset, bør forskeren da gripe inn og fortelle om uredelighetene? Eller skal forskeren til enhver tid holde seg passiv?

Komplekse problemstillinger og livlige diskusjoner

– Kurset var en innbydende, åpen og fornøyelig arena for diskusjon og sosialisering på tvers av fagmiljøene, sier Jens Inge Flataas, masterstudent i religionshistorie og kursdeltaker våren 2013.

Han syntes det var nyttig å få et innblikk i hvilke etiske problemstillinger som preger forskningsmiljøene i nyere tid, samtidig som man får innsikt i hvordan disse behandles i de ulike fagmiljøene.

– Forskningsetiske erkjennelser og erfaringer fra en annen faglig bakgrunn kan være svært relevante for etiske problemstillinger man møter i eget fag, innser han.

Samtidig har studenter fra de ulike fagene ofte ulike synspunkt.

– Det blir livlige diskusjoner og mange meninger. Det er interessant og inspirerende, sier Anne-Hilde Nagel.

– Vær generøs!

Det er mye studentene må overveie i arbeidet med masteroppgaven, som valg av kilder, metoder, dokumentasjon, analyser, personvern og fremstilling. Plagiat er selvsagt et av temaene på kurset; studentene skal tilegne seg god henvisningsskikk.

– Som forsker skal man være selvstendig og original. Man skal ikke skrive av. Aldri. Heller ikke bare litt. Henter man tekst, disposisjon og lignende fra andre, skal det markeres klart og tydelig som sitat, understreker Nagel.

Sigrid Hervig er masterstudent i arkeologi og tok kurset i vår.

– Jeg tenker mer over hvordan jeg arbeider nå, at jeg ikke skal gjøre noe som ikke er etisk forsvarlig i forskningssammenheng. Det er viktig å referere ordentlig og være tro mot kildene. Man skal være generøs i kildehenvisningene, forteller hun.

– Man skal gi kreditt til den som har gjort arbeid man kan bygge på, sier Nagel, og refererer til Umberto Eco.

– Han er ikke bare en god skjønnlitterær forfatter, han er også universitetsmann. Han har blant annet skrevet boken Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave, der han bruker uttrykket «å betale sin gjeld tilbake» om å gi skikkelig henvisning til forfattere du henter idéer og opplysninger fra.

Et spørsmål om å reflektere

– Det kryr av eksempler på dårlig skikk, forteller historieprofessoren.

– Det er mange gråsoner og vage grenser, og ofte er forskningsjuks vanskelig å avdekke. Når det gjelder plagiat for eksempel, handler det ikke bare om utformingen av selve teksten, slik som i Åndsverkloven. I forskningsetikken handler det også om struktur, disposisjon, ideer og konklusjon, forteller hun.

– Etikk er et spørsmål om å reflektere og å bli bevisst. Det handler om å spille med åpne kort. Målet er å fremstå som reflektert og å gjøre rede for seg. Man må legge fem sine målsettinger og argumentere åpent og etterprøvbart, sier hun.

På seminarer utveksler forskere ofte ideer. Et spørsmål blir gjerne hvem som kom opp med ideen først. Og hvordan skal man da henvise om man bruker ideen i eget arbeid?

– Da kan man henvise til seminaret, sier Nagel.

Veien videre

Studentenes evalueringer av kurset har bidratt til å justere opplegg og undervisning. Studentene har gitt gode tilbakemeldinger, noen ønsker å utvide og andre mener det burde ha vært obligatorisk.

– Kurset har vært svært nyttig i forhold til arbeidet med masteroppgaven, men det vil også være nyttig når vi skal ut i arbeidslivet, sier Sigrid Hervig. Det vi har lært vil komme godt med når vi skal skrive artikler, delta i feltarbeid, utføre intervjuer og slike ting.

– Vi er ikke ferdig med arbeidet med forskningsetikk, sier Nagel, og forteller at det kommer til å videreføres på ulike vis.

Utvalget ønsker å styrke undervisningen innen etikk på lavere grad. De ønsker også å få forskningsetikken mer inn i veiledningen til masterstudenter og stipendiater.

– Kanskje det er det vi vil bruke pengene fra prisen på? Å etablere et forskningsetisk kurs for veiledere? undrer Nagel, men understreker at hun først må referere med resten av utvalget.